Eldreomsorgen krympes av media

Oslo Høyre har mange delmål i eldreomsorgen som kan gjøre den bedre for de gamle såvel som for omsorgsarbeiderne. 21 punkter i kommunevalgsprogrammet viser et parti som vil øke kvaliteten ved såvel sykehjemmene som i hjemmesykepleien.

I Oslo er vi i en særstilling hva gjelder antall eldre. Gjennom å opprette et universitetssykehjem som kan samhandle med både universitetet, høyskolen og spesialisthelsetjenesten, vil vi kunne stimulere til mer forskning på området. Vi vil også kunne skape fagmiljøer som i større grad kan rekruttere nødvendig personell til tjenesten.

Vi ønsker å bidra til mer kunnskap om demens, en lidelse som rammer nær 80 prosent av sykehjemsbeboerne og vil lage skjermede avdelinger for de som har størst behov for dette.
Vi vil lønne sykehjemslegene på linje med de sykehusansatte kollegene.
Universitetssykehjemmet vil være en "kraftstasjon" der omsorgspersonell fra hele kommunen kan etterutdanne seg og hospitere. Videre vil fagmiljøet kunne samarbeide med hjemmesykepleien slik at tilbudet der styrkes.

Eldre flest ønsker i det lengste å kunne bo hjemme. Da må hjemmesykepleien styrkes. Derfor er Oslo Høyres program viktig.

I media trekkes enkeltmenneskene frem. Det er 4700 sykehjemsplasser i Oslo. I tillegg til dagplasser. Selvfølgelig er det sterkt beklagelig når enkeltmennesker må vente i månedsvis på den sykehjemsplassen de trenger, og det er viktig å sørge for, til enhver tid, å tilpasse antall plasser til behovet.

Eldreomsorgen fortjener imidlertid også visjonene for et bedre innhold. Slikt blir det ingen "kiosk-veltare" av. Det virker rett og slett som temaet er for komplisert for journalistene.
Nettopp dette er kanskje Høyres problem? Vi har visjoner for eldreomsorgen som ikke lar seg fremstille i en ingress.

Aften fikk ikke bingo

Aften fikk ikke Bingo

I den senere tid har Aften pisket litt i overflaten av Oslos rusmiljø og konkluderer med at tilbudet de rusavhengige får er BINGO. Utgangspunktet denne gang var, som så ofte før, politiets innsats mot ulovlig og åpenlys stoff-omsetning foran Oslo sentralbanestasjon. Like sedvanlig er det at man presenterer dette som en opprydningsaksjon, uten å se til den endrede strategien som samtidig innføres fra kommunens side. Harselas er sikkert festlig, men for de rusavhengige er det samhandling og krav som teller.
Det synes å være politisk enighet om at gatesalg av illegale stoffer er ulovlig. Det er en hån mot lovlydige mennesker å la dette skje åpenlyst. Derfor har politiet sagt stopp, - og flytter salget seg så flytter politiet etter. Politiet er regjeringens ansvar.
Kommunen følger opp, dels med å gi tilbud om helsehjelp og bolig, men også med å hjelpe de mange tilreisende rusmisbrukerne til et godt tilbud i hjemkommunen. Store døgnovernattingssteder er ikke attraktive tilbud, verken for beboerne eller omgivelsene, og det er et politisk mål å få splittet dette tilbudet opp i mindre enheter. Bingo er ingen terapi mot rusavhengighet. “Du blir ikke kvitt problemet med bare slike tiltak”, sier rusmisbruker Marino. Det er da heller ikke Rusmiddeletatens intensjon. De lærde strides om hva som virker best, og blant organisasjonene som mener å representere de avhengige er signalene også sprikende, - alt fra å legalisere heroin til tvangsbehandling og totalavhold. Dette er for alvorlig og komplisert til at det fortjener “harselas” i Aften. Still heller krav til oss politikere om hvilke kjepphester vi kan forlate for å bringe utviklingen noen steg videre.
Oslo kommune ønsker å legge bedre tilrette for at de rusavhengige skal komme ut av elendigheten. Det store problemet er at de blir gående i kommunens livsoppholdstiltak mens de venter på behandling. La oss heller finne ut hvordan behandlingstilbudet, som også er regjeringens ansvarsområde, kan bli mer tilgjengelig og ha et mest mulig virksomt innhold. Det er for få plasser, innholdet i og resultatene av behandlingen må kontinuerlig evalueres og vi må få til god samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten når pasientene anses som ferdigbehandlet. Alt dette er krevende, ikke minst for de rusavhengige selv, og derfor må vi også stille større krav til komunens tilbud og til brukerne. Dette løses selvsagt ikke med Bingo, men det er lov å forsøke å ha det litt hyggelig også, - midt oppe i all elendigheten.
Carl Christian Blich
Helsepolitisk talsmann i Høyres bystyregruppe og bystyrekandidat

Omsorg er mer enn dugnad

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn, hevder i Politisk kvarter at omsorg og profitt ikke kan forenes. Det kan virke som om hun mener at man ikke kan være omsorgsfull i et betalt yrke, og ihvertfall ikke hvis man organiserer omsorgsvirksomhet - uten selv å være ved sykesengen eller i den omsorgstrengendes hjem.
Jeg vet at hun tar feil, men undres over at hun tillater seg å være så inderlig kategorisk.

Etter å ha hatt lønnet arbeid i 28 år i en tannlegevirksomhet, både håper og tror jeg at pasientene har opplevd meg som omsorgsfull. Hvis ikke hadde jeg følt meg veldig ille til mote. Noen har jo sluttet på veien, men betydelig flere har kommet til, - ikke via prangende annonser eller annen reklame, men tvert imot gjennom andre pasienter som har anbefalt dem å velge oss. Eller meg.

I Oslo er det mange hundre tannleger å velge blant, tannleger som er forskjellige, driver sine virksomheter forskjellig men som har det felles at de lever av pasientene som velger dem. Det finnes sågar større kjeder der eierne ønsker å tjene penger på driften, og ikke engang har tatt i et tannlegeborr. Også disse kjedene blir valgt av pasientene, sikkert fordi de opplever omsorgsfull behandling fra tannhelsepersonellet som atbeider der. Når dette er mulig, - hvorfor skulle det ikke være mulig innen sykehjem og i hjemmesykepleien også?

Folk flest skjønner hva Rieber-Mohn mener, men når hun er så kategorisk tråkker hun mange av Oslos omsorgsarbeidere på tærne.
Derfor slår jeg tilbake med følgende påstand: Det er en myte at omsorg og profitt er uforenlig. Jeg har gjennom de siste 28 årene bevist dette. Kan Rieber-Mohn motbevise det?

Samhandlingsreformen i regjeringståke?

Samhandlingsreformen – Oslo kommune etterlyser svar fra regjeringen

Mye skal bli annerledes i helsetjenesten fra 1. januar. Intensjonene er gode, men realitetene er ulne.

Hva handler samhandlingsreformen egentlig om? Kort fortalt skal tilbudet til befolkningen bli bedre ved at sykehusene kan samle sin aktivitet om enda mer avansert behandling av enda mer kompliserte sykdommer, mens kommunehelsetjenesten retter sine aktiviteter inn mot forebygging av sykdom og overtar mer av behandlingen som ikke krever sykehusinnsats. Idéen er så god at den burde vært selvsagt for lenge siden, men vi har historisk organisert oss i to forvaltningsnivåer (staten eier sykehusene og kommunene har ansvaret for såkalt primærhelsetjenester med forebygging og omsorgstilbud) med hver sine budsjetter og med vanntette skott i mellom. Det man i praksis gjør gjennom samhandlingsreformen er å sy en glidelås mellom disse nivåene. Men i dag – et halvt år før reformen skal innføres - sitter glidelåsen fast.

Oslo kommune bidrar etter beste evne for å kunne ta større ansvar for befolkningens helsehjelp enn hva som har vært tilfellet til nå.

Dette gjelder forebygging, men også behandling av syke utenfor sykehus som er for preget av sykdommen til å kunne klare seg hjemme.

Regjeringen har så langt forespeilet at Oslo kommune vil få overført 525 millioner kroner. Oslos økonomiske ansvar for pasienter fra første utskrivningsdag overstiger bevilgningen som så langt ligger i ”potten”. For øvrig viser regjeringen til statsbudsjettet som kommer i oktober, snaue tre måneder før reformen skal være på plass.

Etter sykehusreformen i Oslo er Aker sykehus nedlagt som lokalsykehus. Nye Ahus har overtatt store pasientgrupper og Oslo universitetssykehus skal rehabiliteres og ytterligere spesialiseres. Ahus sliter med å holde budsjettene fordi de ikke har rukket å rekruttere nok helsepersonell. Dette har medført innleie av personell og overtid, noe som har bidratt til underskudd. Oslo universitetssykehus har motsatt forklaring på sine underskudd; personellet har ikke søkt seg bort fra sykehuset i takt med den kraftige reduksjonen av pasientgrunnlaget. Resultat: Underskudd.

Ikke desto mindre rapporteres det om skjevfordeling av personell ved sykehuset, noe som blant annet har gitt sommerens oppslag om at brystkreftpasientene må vente lenger enn ønskelig på nødvendig behandling. I denne omgang kan vi slå fast at sykehusreformen i Oslo har avslørt at vesentlig personell IKKE flytter seg i tråd med byråkratenes beregninger. Dette er kostbart og det svekker tilbudet til befolkningen.

Hva så når Oslo kommune kommer til å trenge helsepersonell av mange kategorier for å overta sitt nye pasientansvar fra staten? Har ikke regjeringen lært noe av sykehusreformen i Oslo? Helseministeren påstår at alt er under kontroll. Nei, statsråd Strøm-Erichsen, - ingen ting tyder på at dette er riktig.

1. januar tar du ansvar for at syke gamle i Oslo skal få – ikke bare et fullverdig tilbud - men et bedre tilbud enn de har i dag. Det er et krevende løfte.

Oslo kommune tar imidlertid ansvar. Aker sykehus skal bli noe nytt og annet, en arena der samhandlingen mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten skal koordineres. Kommunen har engasjert en prosjektledelse som skal ”holde i tømmene”. Her kan man for eksempel se for seg oppbyggingen av et geriatrisk fagmiljø som kan vurdere de utskrevne pasientene faglig og som kan bidra til en omforent definisjon av når pasienten er utskrivningsklar, slik at kommunenes personell kan overta ansvaret. På Aker kan også kommunenes helsepersonell etterutdannes til å overta det medisinske ansvaret. Det geriatrifaglige personellet fra Aker kan også ambulere til kommunens institusjoner og hjemmesykepleie ved behov.

I tillegg til slik viktig satsing overfor syke eldre, kommer styrket satsing på livsstilssykdommer, innvandreres helse samt rus og psykiatri. Oslo Universitetssykehus` styre behandlet administrasjonens forslag til spesialist-tilbud på Aker sykehus i juni. Kommunen er ”på ballen”, men regjeringen har åpenbart ikke lært av sykehusreformen i Oslo, og holder økonomien inn til kroppen helt til statsbudsjettet fremlegges i oktober. Dette er for sent! Dette er rett og slett gambling - ikke bare med befolkningens helse - men også med byrådets muligheter til å innfri Oslo kommunes forpliktelser.

Carl Christian Blich

Helsepolitisk talsmann for Høyres bystyregruppe

Politisk barnevern

Arbeiderpartiet i Oslo bystyre ønsker å opprette politiske "klientutvalg" som skal delta i behandlingen av barnevernssaker. Dette for å øke den politiske deltakelsen i og forståelsen av barnevernet.

Så fint!.... Da skal altså fritidspolitikere, med begrunnelsen; å bli mer engasjerte i barnevernets arbeid, få innsyn i detaljer i sakene. De skal selvfølgelig ikke øke risikoen for at personvernet settes under press - eller at saksbehandlingstiden øker, de skal bare bli mer informert om barnevernets arbeid. Tar du del i slike ulykksalige og kompliserte saker, så gjør du det fullt og helt. Ikke "på deltid".

Slike utvalg har vi hatt i Oslo. De ble avviklet. Også i Trondheim avviklet de tilsvarende ordning. Blant ankepunktene var nettopp at vanskelige saker ble trenert pga den "politiske" behandlingen.

Arbeiderpartiet kritiserer ofte de borgelige partiene for å øke byråkratiet gjennom konkurranseutsetting og brukervalg i eldreomsorgen. Når det kommer til de mest utsatte barna kan de imidlertid opprette "utvalg" som ikke har annen hensikt enn å "bli mer kjent med barnevernets arbeid". Dette, selv om fritidspolitikere etter alle solemerker vil bidra til å forlenge saksbehandlingstiden, - kanskje også til å sette personvernet på prøve.

Det første kan jo være uttrykk for at politikk er viktigere enn barnas interesser. Det siste er jo et område der Arbeiderpartiet har mange "svin på skogen".

Heldigvis taper Arbeiderpartiet saken i Oslo bystyre i morgen, etter at SV har snudd. En dårlig sak kan selvfølgelig forsvares med bakgrunn i at lokaldemokratiet - les bydelene - bør få velge selv. Men noen ganger må faktisk bystyret sette grenser for lokaldemokratiet. I dette tilfellet; på barnas vegne.

Når to helsereformer er på kollisjonskurs

Når to helsereformer er på kollisjonskurs

Oslos befolkning går spennende tider i møte. I hvert fall hvis helsen skulle skrante.

Det er med interesse jeg observerer at en etter sigende meget kompetent direktør, Siri Hatlen, forlater Oslo Universitetssykehus, med liten tro på at storfusjonen av Oslos sykehusmiljøer vil kunne lykkes når departementet ikke lar det følge økonomi med. Departementet vil ikke kommentere saken i Dagsnytt 18 samme dag, men henviser til direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, som heller ikke vil møte politikere til debatt.

Dette er alvorlig. Som en grunnleggende positiv lokalpolitiker, opplever jeg alle disse utfordringene på toppen av den regjeringsstyrte samhandlingsreformen. Den skal tre i kraft 1. januar neste år og er på forhånd minst like lite avklart som sykehusfusjonen.

Oslo kommune står foran følgende virkelighet: Regjeringen vil selge deler av Aker sykehus (som staten gjennom sykehusreformen fikk i gave til sykehusformål fra Oslo kommune). Overskudd fra salget skal delvis inngå i moderniseringen på Ullevål. Videre skal Oslo Universitetssykehus, uten tilstrekkelig økonomi fra regjeringen, gjennomføre det som sannsynligvis er den største sykehusfusjonen i Europa. Nå med ”reserveledelse”.

Når nyttårsrakettene har sluknet 1. januar kommer regjeringens siste skudd i ”reformforsøket”; da skal det sterkt underfinansierte Oslo Univeritetssykehus fortsatt skrive ut pasienter basert på faglig forsvarlige medisinske grunner, uten å skjele til kontinuerlig underfinansiering (....). Det siste er ikke nytt, men det nye er at kommunen skal overta kostnadene fra utskrivningsdag èn. Pengene kommunen tilsynelatende vil få for å organisere dette annerledes, eller betale regningen for videre sykehusopphold, ser foreløpig ut til å utgjøre ca halvparten av kostnadene som påløper. Men vi vet ikke. Svaret får vi kanskje i statsbudsjettet i oktober.

Misforstå meg riktig; jeg er fortsatt en grunnleggende positiv og konstruktiv bystyrepolitiker. Høyre i Oslo vil bidra etter beste evne til å finne nye løsninger på utfordringene. Vi deler synet om at grenseoppgangen mellom spesialist- og primærhelsetjeneste kan bli bedre. Det er ingen grunn til å oppholde seg lenger på sykehus enn man selv og samfunnet strengt tatt er tjent med. Men; med så mange ukjente faktorer som ansvarlige helsemyndigheter ikke vil debattere offentlig, er det mildt sagt et sjansespill hovedstadens pasienter utsettes for av den rødgrønne regjeringen.

Carl Christian Blich

Helsepolitisk talsmann for Høyres bystyregruppe

Når to helsereformer er på kollisjonskurs

Når to helsereformer er på kollisjonskurs

Oslos befolkning går spennende tider i møte. I hvert fall hvis helsen skulle skrante.

Det er med interesse jeg observerer at en etter sigende meget kompetent direktør, Siri Hatlen, forlater Oslo Universitetssykehus, med liten tro på at storfusjonen av Oslos sykehusmiljøer vil kunne lykkes når departementet ikke lar det følge økonomi med. Departementet vil ikke kommentere saken i Dagsnytt 18 samme dag, men henviser til direktøren i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, som heller ikke vil møte politikere til debatt.

Dette er alvorlig. Som en grunnleggende positiv lokalpolitiker, opplever jeg alle disse utfordringene på toppen av den regjeringsstyrte samhandlingsreformen. Den skal tre i kraft 1. januar neste år og er på forhånd minst like lite avklart som sykehusfusjonen.

Oslo kommune står foran følgende virkelighet: Regjeringen vil selge deler av Aker sykehus (som staten gjennom sykehusreformen fikk i gave til sykehusformål fra Oslo kommune). Overskudd fra salget skal delvis inngå i moderniseringen på Ullevål. Videre skal Oslo Universitetssykehus, uten tilstrekkelig økonomi fra regjeringen, gjennomføre det som sannsynligvis er den største sykehusfusjonen i Europa. Nå med ”reserveledelse”.

Når nyttårsrakettene har sluknet 1. januar kommer regjeringens siste skudd i ”reformforsøket”; da skal det sterkt underfinansierte Oslo Univeritetssykehus fortsatt skrive ut pasienter basert på faglig forsvarlige medisinske grunner, uten å skjele til kontinuerlig underfinansiering (....). Det siste er ikke nytt, men det nye er at kommunen skal overta kostnadene fra utskrivningsdag èn. Pengene kommunen tilsynelatende vil få for å organisere dette annerledes, eller betale regningen for videre sykehusopphold, ser foreløpig ut til å utgjøre ca halvparten av kostnadene som påløper. Men vi vet ikke. Svaret får vi kanskje i statsbudsjettet i oktober.

Misforstå meg riktig; jeg er fortsatt en grunnleggende positiv og konstruktiv bystyrepolitiker. Høyre i Oslo vil bidra etter beste evne til å finne nye løsninger på utfordringene. Vi deler synet om at grenseoppgangen mellom spesialist- og primærhelsetjeneste kan bli bedre. Det er ingen grunn til å oppholde seg lenger på sykehus enn man selv og samfunnet strengt tatt er tjent med. Men; med så mange ukjente faktorer som ansvarlige helsemyndigheter ikke vil debattere offentlig, er det mildt sagt et sjansespill hovedstadens pasienter utsettes for av den rødgrønne regjeringen.

Carl Christian Blich

Helsepolitisk talsmann for Høyres bystyregruppe