Holmenkollbanen

Eivind Heløe holdt et så godt innlegg i kveldens bystyremøte om Holmenkollbanen at vi mente det burde deles med resten av verden. Les og nyt:

Da Tennesse Williams’ teaterstykke ’En sporvogn til begjær’ kom i 1947, hadde Nordens eldste forstadsbane - Holmenkollbanen - allerede gått i nesten 50 år. Nå, 60 år senere, har man følelsen av at det er det originale materiellet som forsinket kreker seg oppover bakkene mot Frognerseteren. Oslo har sin ’sporvogn til besvær’.
Også hevdes det at det ikke lenger lages god norsk dramatikk!
Stykket har alt: Kulissene – de så vidt bevegelige vognene – gir oss et interessant innblikk i norsk transporthistorie og hvordan folk i andre deler av byen i gamle dager lot seg frakte til og fra jobb.

Også de spenningshungrige blir tilfredsstilt i ’En sporvogn til besvær’: Dinglende kjøreledninger sørger for at man gjennom forestillingen aldri vet når neste sporvogn kommer. Disse lange og uforutsigbare pausene gir oss en sjelden mulighet til en tørrprat med fremmede på stasjonen – slik man gjerne gjorde før i tiden. Bare synd at stadig færre medpassasjerer orker å være med på denne daglige og spennende tidsreisen.

Vi i Oslo bystyre kommer inn i handlingen der et stort idrettsarrangement og plagsomme tilsynsmyndigheter gjør det klart at sporvognen er blitt til for mye besvær. Og det er her teatret blir deltakende og vi blir utfordret til å svare på spørsmålet:
Vil vi ha metrostandard – eller vil vi ha retrostandard?
For å hjelpe oss å besvare dette eksistensielle spørsmålet blir vi utfordret underveis med tilsynelatende enkle spørsmål:

•Vil hverdagstrafikantene tolerere en vesentlig forlenget reisetid til sentrum i bytte mot at de kan titte i Bogstadveiens butikkvinduer fra en trikk?

•Bør friluftsmenneskene gis anledning til å frakte ski, kjelker, barnevogner og sykler med seg på banen når de like godt kan ta bilen?

•Tåler folk fra vestkanten å se innsiden av en tunnel?

Som i originalen ’En sporvogn til begjær’, har også vårt stykke tilbakeskuende, endog nostalgiske krefter, som målbærer gårsdagens løsninger for fremtidens utfordringer: Trikketilhengerne foreskriver – med de beste intensjoner – en betydelig forlenget reisetid for hverdagstrafikken ved å tvinge dem gjennom bygatene. Videre foreskriver de i realiteten å begrense transportkapasiteten på utfartsdager ved ikke å tillate markabrukerne å ta med sitt utstyr. En sporvogn til besvær kan altså bli enda mer besværlig!

Jeg kan berolige den spente publikummer med at stykket ender lykkelig: I den foreløpige sluttscenen dundrer vognen ukontrollert forbi Frøn mot Majorstua. Heldigvis ser også Venstre og SV lyset i tunnelen på Majorstua – og bidrar sammen med byrådspartiene til å styre sporvognen unna Bogstadveien.
Ordfører, det er sjelden at oppfølgere av kinofilmer og teateroppsetninger blir bedre enn originalen. Med dagens skritt mot metrostandard framfor retrostandard tror jeg imidlertid vår sporvogn til besvær kan bli en sporvogn til begjær.

Det tror Høyre at publikum vil sette pris på!