Det hevdes fra mange hold at sykehusene er i krise og at de er grovt underfinansiert. Sykehusene i Oslo-regionen står for en stor del av overforbruket i 1,5 milliardklassen, og det er enkelt å stille retoriske spørsmål av typen; - Men de har da vel ikke behandlet friske mennesker?
Nei, det har de selvfølgelig ikke. Men driver sykehusene på en akseptabel måte? Får borgerne det de bør forvente tilbake for skattepengene? Eller kan det tenkes at faglige og organisatoriske tradisjoner, prestisje og andre forhold bidrar til et urimelig kostbart sykehusvesen som riktignok behandler syke mennesker, men som gjør det på vesenets premisser?
Sykehusene har ansatt flere leger enn hjemlene skulle tilsi, noe som legger beslag på ekspertise som resten av landet kunne trenge. For Oslo-folk er det viktigst at kunnskapene om god diagnostisering og behandling er best mulig. Da er det viktig å samle denne heller enn å spre den. Fire store sykehus innenfor en to mils omkrets må fordele oppgavene mer hensiktsmessig. Det er en oppgave Helse Sørøst nå har tatt, - og den er viktig. Her er det fare for at man sloss mot vindmøller, der kanskje prestisje er blant nøkkelordene. Ikke desto mindre må man komme et langt steg i denne prosessen før tildeling av mer penger er neste naturlige trekk. Det må stortinget vite, - selv om det fra talestolen der er enklere og tilsynelatende mer ansvarlig å rope om mer penger.
Det har gjennom de senere årene skjedd en stor endring i pasientbehandlingen. Helsevesenet er istand til å behandle tilstander i dag som folk døde av for relativt få år siden. Videre er man istand til å behandle tilnærmet poliklinisk tilstander som tidligere medførte ukeslange sykehusopphold med påfølgende rehabilitering. Dette er selvfølgelig store fremskritt, men samtidig overfører det oppgaver fra stat til kommune fordi "friskmeldte" pasienter skrives ut og hjem til egen bolig etter relativt omfattende behandling. Kommunen overtar ansvaret og må sikre et tilbud som gjør at pasienten fortsatt kan føle seg trygg. Det er en kontinuerlig utfordring å sørge for at de kommunale tilbudene er tilpasset den faglige utviklingen i spesialisthelsetjenesten, og kostnadene er ikke fraværende selv om den statlige spesialisthelsetjenesten avslutter sin del av ansvaret raskt, og sender regningen avsted om kapp med pasienten. Det må stortinget også minnes på.
Til slutt; Oslo kommune skulle gjerne hatt bedre legedekning med kompetanse innen eldremedisin. I følge legeforeningens nettsted har norske leger i gjennomsnitt 244 pasienter. Fastlegene har betydelig flere på sine lister, - det finnes det økonomiske incentiver for. Sykehusene er attraktive arbeidsplasser (fler enn de har lov til) som tiltrekker seg leger. Utdanningskapasiteten for leger er kraftig økt gjennom de siste ti årene, i sammen med fastlegeordningen et politisk grep for å få flere leger til distriktene. Hvor få pasienter pr lege skal vi ha før den faglig utfordrende men åpenbart akk så uattraktive oppgaven med å behandle syke gamle mennesker blir interessant for legeprofesjonmen? Er det noe galt med innstillingen ved lærestedene? Er det fraværet av en Nobelpris i geriatri? Oslo Kommune kunne kanskje bidra med en pris for forskning og annen innsats innen fagfeltet geriatri? Noe må skje i påvente av at Helse Sørøst finner nye løsninger på et stort og tungt sykehusvesen, der nettopp de gamle med mange sykdommer sendes ut, - noen centimeter etter regningen.
