The hitch-hikers guide to parking

I dag vedtok Oslo bystyre et forsøk med å merke opp femmeterssonen for lovlig parkering. Vi lar Høyres representant Eivind Heløes innlegg i bystyret tale for seg selv.

Ordfører,
Blant sosialdemokrater har det blitt så populært å bruke betegnelsen ”månelandingsprosjekter” på høyst jordnære tiltak. Jeg vil derfor gjøre et siste forsøk med bruk av rom-metaforer for å nå frem til Arbeiderpartiet og SV med tanke på å få dem til å slutte seg til forslaget om oppmerking av femmeterne nær veikryss og fotgjengeroverganger.

Eller for å holde oss til god sosialdemokratisk romsjargong: Universell utforming av gatekryss for parkerende rullende objekter.

En av popkulturens fremste ikoner er boken ”Hitch-hikers Guide to the Galaxy”. I boken søker man som kjent svaret på det som heter: Det store problemet om livet, universet og alt mulig. De som har lest boken vet at svaret er 42. Men førtito hva?
O Oslos paralelle parkeringsunivers vet de aller fleste at svaret er fem – meter. Men hvor mye er egentlig fem meter? Mange undrer seg åpenbart over dette spørsmålet: Det deles årlig ut over 30 000 bøter for gal forståelse av disse bestemmelsene. Dét har sikkert flere grunner, men to av dem kjenner i alle fall jeg meg igjen i:

• Jeg har ikke perfeksjonert dybdesynet tilstrekkelig til å føle meg sikker på hvor langt fem meter egentlig er.
• Jeg er for forfengelig til å bevege meg som en annen astronaut for å måle distansen med et svevende ganglag. Eller enda verre: bruke målebånd slik politikerne fra den røde planeten foreskriver.

Resultatet er for meg som regel ikke at jeg får bot, men at jeg velger å kjøre videre i Melkeveien på leit. Dette er ikke bare et problem for bilistene:

• Uttrykningskjøretøyer kommer ikke fram fordi folk feilparkerer.
• Trafikketatens folk bruker unødig mye tid på både å utøve skjønn og behandle klager.
• Trafikketatens ømdømme belastes unødig av for mange skjønnsmessige vurderinger.

Rakettforskerne fra den røde planeten har i denne saken klippet av seg antennene under huden og sier at de ”..ikke synes dette er noe vanskelig”. Det gir omtrent like mye mening som å si at ”Jeg synes ikke Edvard Munch er noe kjent”. Videre blir jeg beskyldt for å øse astronomiske summer i sorte hull på noe som folk bør klare å ordne opp i selv. De partiene som generelt er mest opptatt av å regulerer folks hverdag, vil naturligvis nok ikke bruke fem øre på å hjelpe dem å forstå hvordan reglene skal forstås.

Likevel er jeg – tro det eller ei – ydmyk for de økonomiske motforestillingene. Derfor har jeg trukket det opprinnelige forslaget om fullskala gjennomføring og sluttet meg til å gå inn for et prøveprosjekt i en bydel.
Men heller ikke dette forslaget vil Arbeiderpartiet og SV være med på. De vil altså ikke vite om dette er en idé som kan lette hverdagen for utrykningskjøretøyene, trafikketaten – og deg og meg.

Ordfører, i denne saken ser Arbeiderpartiet og SV ut til å ha skrevet om Neil Armstrongs klassiske sitat til vårt lokale parkeringsunivers: Fem rare skritt for et menneske, en kjempelatter for alle som ser på. Dette vil vi nå bokstavelig talt sette en strek for. Oslos gater vil bli noen underholdningsinnslag fattigere med dette forslaget. For dem som vil savne dette, kan jeg anbefale Monty Pythons sketsj ”Silly Walks”. Den finnes på DVD.