Aften fikk ikke bingo

Aften fikk ikke Bingo

I den senere tid har Aften pisket litt i overflaten av Oslos rusmiljø og konkluderer med at tilbudet de rusavhengige får er BINGO. Utgangspunktet denne gang var, som så ofte før, politiets innsats mot ulovlig og åpenlys stoff-omsetning foran Oslo sentralbanestasjon. Like sedvanlig er det at man presenterer dette som en opprydningsaksjon, uten å se til den endrede strategien som samtidig innføres fra kommunens side. Harselas er sikkert festlig, men for de rusavhengige er det samhandling og krav som teller.
Det synes å være politisk enighet om at gatesalg av illegale stoffer er ulovlig. Det er en hån mot lovlydige mennesker å la dette skje åpenlyst. Derfor har politiet sagt stopp, - og flytter salget seg så flytter politiet etter. Politiet er regjeringens ansvar.
Kommunen følger opp, dels med å gi tilbud om helsehjelp og bolig, men også med å hjelpe de mange tilreisende rusmisbrukerne til et godt tilbud i hjemkommunen. Store døgnovernattingssteder er ikke attraktive tilbud, verken for beboerne eller omgivelsene, og det er et politisk mål å få splittet dette tilbudet opp i mindre enheter. Bingo er ingen terapi mot rusavhengighet. “Du blir ikke kvitt problemet med bare slike tiltak”, sier rusmisbruker Marino. Det er da heller ikke Rusmiddeletatens intensjon. De lærde strides om hva som virker best, og blant organisasjonene som mener å representere de avhengige er signalene også sprikende, - alt fra å legalisere heroin til tvangsbehandling og totalavhold. Dette er for alvorlig og komplisert til at det fortjener “harselas” i Aften. Still heller krav til oss politikere om hvilke kjepphester vi kan forlate for å bringe utviklingen noen steg videre.
Oslo kommune ønsker å legge bedre tilrette for at de rusavhengige skal komme ut av elendigheten. Det store problemet er at de blir gående i kommunens livsoppholdstiltak mens de venter på behandling. La oss heller finne ut hvordan behandlingstilbudet, som også er regjeringens ansvarsområde, kan bli mer tilgjengelig og ha et mest mulig virksomt innhold. Det er for få plasser, innholdet i og resultatene av behandlingen må kontinuerlig evalueres og vi må få til god samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten når pasientene anses som ferdigbehandlet. Alt dette er krevende, ikke minst for de rusavhengige selv, og derfor må vi også stille større krav til komunens tilbud og til brukerne. Dette løses selvsagt ikke med Bingo, men det er lov å forsøke å ha det litt hyggelig også, - midt oppe i all elendigheten.
Carl Christian Blich
Helsepolitisk talsmann i Høyres bystyregruppe og bystyrekandidat

Omsorg er mer enn dugnad

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn, hevder i Politisk kvarter at omsorg og profitt ikke kan forenes. Det kan virke som om hun mener at man ikke kan være omsorgsfull i et betalt yrke, og ihvertfall ikke hvis man organiserer omsorgsvirksomhet - uten selv å være ved sykesengen eller i den omsorgstrengendes hjem.
Jeg vet at hun tar feil, men undres over at hun tillater seg å være så inderlig kategorisk.

Etter å ha hatt lønnet arbeid i 28 år i en tannlegevirksomhet, både håper og tror jeg at pasientene har opplevd meg som omsorgsfull. Hvis ikke hadde jeg følt meg veldig ille til mote. Noen har jo sluttet på veien, men betydelig flere har kommet til, - ikke via prangende annonser eller annen reklame, men tvert imot gjennom andre pasienter som har anbefalt dem å velge oss. Eller meg.

I Oslo er det mange hundre tannleger å velge blant, tannleger som er forskjellige, driver sine virksomheter forskjellig men som har det felles at de lever av pasientene som velger dem. Det finnes sågar større kjeder der eierne ønsker å tjene penger på driften, og ikke engang har tatt i et tannlegeborr. Også disse kjedene blir valgt av pasientene, sikkert fordi de opplever omsorgsfull behandling fra tannhelsepersonellet som atbeider der. Når dette er mulig, - hvorfor skulle det ikke være mulig innen sykehjem og i hjemmesykepleien også?

Folk flest skjønner hva Rieber-Mohn mener, men når hun er så kategorisk tråkker hun mange av Oslos omsorgsarbeidere på tærne.
Derfor slår jeg tilbake med følgende påstand: Det er en myte at omsorg og profitt er uforenlig. Jeg har gjennom de siste 28 årene bevist dette. Kan Rieber-Mohn motbevise det?