Omsorg er mer enn dugnad

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn, hevder i Politisk kvarter at omsorg og profitt ikke kan forenes. Det kan virke som om hun mener at man ikke kan være omsorgsfull i et betalt yrke, og ihvertfall ikke hvis man organiserer omsorgsvirksomhet - uten selv å være ved sykesengen eller i den omsorgstrengendes hjem.
Jeg vet at hun tar feil, men undres over at hun tillater seg å være så inderlig kategorisk.

Etter å ha hatt lønnet arbeid i 28 år i en tannlegevirksomhet, både håper og tror jeg at pasientene har opplevd meg som omsorgsfull. Hvis ikke hadde jeg følt meg veldig ille til mote. Noen har jo sluttet på veien, men betydelig flere har kommet til, - ikke via prangende annonser eller annen reklame, men tvert imot gjennom andre pasienter som har anbefalt dem å velge oss. Eller meg.

I Oslo er det mange hundre tannleger å velge blant, tannleger som er forskjellige, driver sine virksomheter forskjellig men som har det felles at de lever av pasientene som velger dem. Det finnes sågar større kjeder der eierne ønsker å tjene penger på driften, og ikke engang har tatt i et tannlegeborr. Også disse kjedene blir valgt av pasientene, sikkert fordi de opplever omsorgsfull behandling fra tannhelsepersonellet som atbeider der. Når dette er mulig, - hvorfor skulle det ikke være mulig innen sykehjem og i hjemmesykepleien også?

Folk flest skjønner hva Rieber-Mohn mener, men når hun er så kategorisk tråkker hun mange av Oslos omsorgsarbeidere på tærne.
Derfor slår jeg tilbake med følgende påstand: Det er en myte at omsorg og profitt er uforenlig. Jeg har gjennom de siste 28 årene bevist dette. Kan Rieber-Mohn motbevise det?